Parkinsons sykdom er en nevrodegenerativ sykdom som gradvis fører til at kroppen mister evnen til å bevege seg normalt. Dette skyldes at nerveceller i hjernen som produserer dopamin, et viktig signalstoff for bevegelse, gradvis dør.I dag er det ca 10000 i Norge som har Parkinsons. YTE kan hjelpe å forbedre hverdagen for denne gruppen. 

Tilbakemelding i fra kunder

Dr. Roald Strand fikk diagnosen Parkinson:
YTE® gir meg mer energi og overskudd

Dr. Roald Strand ble uteksaminert som lege fra Universitetet i Oslo i 1986. Han har lang erfaring som allmennlege. Tradisjonell medisin hjalp til et visst punkt, men kosttilskuddet YTE® førte til høyere livskvalitet.

I oktober 2013 fikk jeg diagnosen Parkinson. Jeg ble umiddelbart medisinert med hoved medisinen for Parkinson: Levodopa, og opplevde god respons etter bare noen få dager. Dette er ganske normalt, men etter en stund stagnerte forbedringen og symptomene stabiliserte seg.Jeg var bedre, men jeg hadde ikke oppnådd resultatene jeg hadde håpet på.

Jeg har jobbet som allmennlege det meste av livet mitt og innlemmer “funksjonell medisin” i min praksis. Da jeg ble oppfordret til å prøve kosttilskuddet YTE® ble jeg nysgjerrig. Etter en uke følte jeg en betydelig energi økning. Jeg følte meg sterkere. Vanlige oppgaver som å bære dagligvarer, gå opp trapper eller bare gå en tur, som for bare noen uker siden føltes som en kamp, var nå mye lettere. I tillegg ble balansen min bedre og søvnkvaliteten sterkt forbedret. Jeg føler også at YTE® har hatt en positiv effekt på fordøyelsen, vannlating og libido.

Forbedringen har fortsatt og jeg føler at jeg har gjenopprettet minst 80% av mitt funksjonsnivå. Jeg tror personer med nevrologiske problemer vil ha stor nytte av YTE®, men også mennesker som lider av mangel på energi. I tillegg tror jeg eldre mennesker kan oppleve mange helsemessige fordeler ved å ta YTE®.

Jeg er 84 år gammel, og har hatt Parkinsons i 8 år. Jeg har lyst til å dele min erfaring med sykdommen og hvordan jeg har fått hverdagen min tilbake. 

For tiden bor jeg hjemme sammen med min kjære kone Laila. Da jeg fikk diagnosen satte vi oss som mål at jeg skulle bo hjemme så lenge som mulig.  Vi solgte huset og flyttet inn i ei mindre leilighet. Begge visste at det kom til å bli tungt, siden min kone også har en sykdom og ikke kan løfte så mye. 

Jeg har med årene blitt stivere og stivere og har i tillegg mange av symptomene som følger med diagnosen.  Til slutt kom vi til et punkt der hjemmetjenesten måtte involveres. Jeg klarte ikke å komme meg opp av stolen eller sengen. Måtte ha hjelp til å smøre på brødskiven, etc. Jeg ble mer og mer immobil. Jeg fikk rullator og installerte stolheis i blokken. Det har hjulpet. Alt dette har selvfølgelig vært belastende for min kjære kone.  Hun har til tider vært utslitt. Der har det vært en enorm belastning. Vi kom til et punkt i sommer hvor vi diskuterte at det ikke var hensiktsmessig at jeg bodde hjemme. Formkurven var dalende, og jeg klarte mindre og mindre. Hjemmetjenesten observerte at det ble tyngre og tyngre å håndtere meg. De hadde en dialog med min kone om å søke om plass på sykehjem. Det er tungt å innse at man er kommet til det punktet i livet der man må skilles fra sine kjære! Men så skjedde det noe som ingen hadde forventet. Min sønn kom hjem til min kones 80 årsdag i slutten av juli i år. Han hadde tatt med seg noen bokser med et produkt som visstnok skulle være bra for hjernen. Jeg ble fortalt at det var mat og at det ikke ville ha noen innvirkning på medisinene. Jeg tenkte ok, her har jeg ingenting å tape. Formen er ikke bra og neste steg vil bli sykehjem, så hvorfor ikke. Vi levde i håpet på at noe kunne hjelpe. 

Jeg tok disse pillene 2 ganger om dagen. Etter ca 14 dager så merket min kone at jeg reiste meg mye fortere opp av sengen med hjelp. Etter hvert klarte jeg dette selv.  Når jeg kjente etter så gikk ikke ting så sent. Følte at jeg var mye mere med i hverdagen. Ikke så apatisk. Satt for det meste å bare var passiv. Nå kan jeg skrelle poteter, smøre på brødskiven og helle i melk. Flere av våre nære venner som kom på besøk kommenterte at de følte at jeg var tilbake. Mimikken og kroppsholdning var mye bedre. Det er som hele kroppen har myknet opp. Jeg klarte ikke å få armene høyrere en til skulderen, nå kan jeg strekke dem. Kan sitte og lese avisen og det er ikke tegn til skjelvinger.  Jeg har hatt hjemmesykepleier, men i slutten av september ringte dem og informerte om de mente at jeg var blitt så bra og selvstendig, at de ville avslutte tilbudet. Tilbudet ble avviklet og i dag klarer jeg det meste selv. Jeg tenker ikke lenger på at jeg har Parkinsons. Min kone sier at man ikke kan se på meg at jeg har Parkinsons lenger. Jeg føler at jeg har fått hverdagen og livet tilbake. Og ikke minst livet er blitt mye enklere for min kone.  Tenkte jeg ville bare dele min reise som inspirasjon! 

Leif, Tromsø